Nå lever bonden og bankmannen det han kaller det gode liv på Engesvollen.
– Skulle jeg virkeliggjøre drømmene mine, hadde jeg ingen tid å miste. Jeg ville gjerne vekke slektsgården til live igjen, og jeg ville gjerne bidra til å utnytte de store fiskeressursene som lå ubenytta bare et steinkast fra trappa mi. Så derfor ble det både fisk og gris – eller «Engesvollen Sik & Bacon», som naboene ynder å kalle det.
Gris ble det fordi bygningsmassen på gården ikke egna seg til å huse stor- eller småfe. Valget falt på renrasa Duroc-griser, kjent for sitt saftige og smakfulle marmorerte kjøtt. Flokken som snøfter seg rundt på jordene på Engesvollen denne sommeren, teller nå 145 dyr, og alle er sjølsagt behørig merka med OS ID-merker.
– Her har de frittgående grisegutta mine det som plommen i egget. De går ute, roter i jorda, spiser seg gode og mette og gjør akkurat det de vil, hele livet gjennom. Stort bedre kan vel ikke et griseliv bli?
Et par grisehus gir ly når blesten ved Aursunden blir for kald. I tillegg har bonden satt opp et «sykehus» for grisene som trenger litt ekstra stell, og et «fengsel» der grisene som gjør hyss, må sone straffa si.
Ettertrakta
– Vi er jo i oppstartsfasen, så det er viktig å få synliggjort oss og få tilbakemelding på produktene våre. Det virker i hvert fall som om kjøttet fra Aursundgris er noe markedet vil ha, og jeg kunne nok ha solgt mye mer, om jeg hadde hatt mer å selge. Så jeg har et mål om å utvide flokken, opplyser Sandnes.
Et griseliv kan ikke vare evig, og etter å ha blitt fôra opp på Engesvollen i rundt 100 dager, kjøres grisene utpå høsten til slakteriet. Sandnes håper imidlertid på å kunne slakte dyra hjemme på gården etter hvert. Fjellvilt, ved Nils Tonny Bransfjell fra nabobygda Brekken, har utvikla et mobilt reinsdyrslakteri, og dette kan muligens utvikles til å brukes også til slakting av gris.
– For dyrevelferdens del, og for å unngå miljøbelastninga transporten gir, hadde slakting her ved Engesvollen vært et stort framskritt.
Da Duroc-grisene kom «hematt åt Aursunden»
Bjørn Sandnes kan fortelle at de aller første «norske» Duroc-grisene faktisk kom fra Danmark til Norge og Aursunden på midten av 80-tallet.
– De 25 første importerte purkene, som etter hvert ble satt i avl, ble satt i karantene hos Anders Kokkvoll på gården Bjørkly, ei mil østover fra Engesvollen. Grisene mine etterkommere av disse 25 «pionerpurkene», så jeg velger å si at grisene mine er innfødte aursundinger.
Dette er kjælne, sosiale og nysgjerrige dyr, påpeker Bjørn Sandnes.
– Det sies jo at grisen i mangt og mye er lik mennesket, så kanskje er det ikke så rart at de vil ha selskap av oss. Og hver kveld, før jeg legger meg, går jeg tur med grisene. Når jeg kommer ut til dem, er det fast takst at 50–60 av dem «møter opp», og så rusler vi rundt her, mens jeg prater til dem. Kanskje er det ikke så rart at det stopper en del biler på veien nedafor gården akkurat da, ler han.
God fiskeforvaltning er god butikk
Firmaet Rørosfisk eies av Bjørn Sandnes sammen med to andre aursundinger, og det er også disse tre som driver fisket sjøl. På Engesvollen er det bygd fiskemottak, og herfra kjøres fisken ut til kundene. De fem første åra er målet å ta opp 25.000 tonn sik i året. Storparten går til dyrefôr, men fisken selges også som matfisk, for den langsiktige planen er at det meste av siken fra Aursunden skal foredles for handel i matbutikker.
Og ikke bare er siken på vei til å bli god butikk for Rørosfisk; sikfisket bidrar også til å gjenopprette bestanden av blant annet ørret og røye i innsjøen. Siken ble innført i Aursunden i 1913 for å styrke matforsyninga til folket rundt sjøen. Men med tida tok siken over nesten hele innsjøen, og det ble lite igjen av de naturlige fiskeartene. Ved å fjerne mye av dagens sik, håper aursundingene på å få flyttet de tradisjonelle artene fra strandsonen og ut i vannmassene igjen.
Noe å leve av, noe å leve for
Nå lever Bjørn Sandnes det livet han i mange år har drømt om. Likevel, bankmann som han er, innrømmer han gjerne at det er et mål å skaffe seg et greit utkomme av det gården og sjøen gir.
– På mange måter er jeg i en utprøvingsfase ennå. I fjor sommer hadde jeg for eksempel både kyr og geiter på lån her på gården, men jeg så fort at det ble for arbeidskrevende og kasta for lite av seg. Duroc-grisene og sikfisket er i så måte mye mer lønnsomt.
Et liv som gir mening
Bjørn Sandnes er ingen bonderomantiker, og han konstaterer at dagene på Engesvollen er fylt av mange gjøremål og hardt arbeid. Men han angrer ikke på valget han har gjort.
– Her bodde og arbeidet jeg om somrene da jeg var gutt, og her har slekta mi holdt til lenge. Gården er omgitt av fantastiske ressurser som bør brukes til felleskapets beste. Og hva kan vel gi mer mening da, enn å drive med matproduksjon? Hver morgen, når jeg tar med meg kaffekoppen ut på trappa og ser utover sjøen og fjella, da tenker jeg at jeg er heldig som får gjøre nettopp det.
